© 2017 av Senter for stamming og løpsk tale

wix.com

Senter for stamming og løpsk tale

post@stammesenter.no

www.stammesenter.no

tlf: +47 900 27 337

  • Facebook Social Icon

Kan artikulasjons og fonologiundervisning forårsake stamming?

April 24, 2017

 

Podcasten Stuttertalk tok 20 februar opp problemstillingen "kan arbeid med språklydvansker forårsake stamming? Dr. Scott Yaruss var invitert som gjest for å diskutere temaet. barn om begynn

 

 

 

 

 

Problemstillingen er for mange kjent. Et barn som man har gitt språklydundervisning begynner å stamme. The Stuttering Foundation forteller at dette er et av de vanligste spørsmålene de får. Yaruss mener at det ikke nødvendigvis er så viktig å skille mellom artikulasjon og fonolog når man diskuterer denne problemstillingen. Han viser til at spørsmålet er viden kjent, men det er ikke gjort noe stor forskning på området. Kan det være slik at barn som begynner å stamme ved språklydundervisning er det samme som at barn begynner å stamme når de får et søsken eller faller av sykkelen? Kan det rett og slett være syndebukken vi finner for å forklare hvorfor barnet begynte å stamme?

 

Er det egentlig bare en tilfeldighet?

Yaruss hevder at ja, det kan være tilfellet. Men han opplever vesentlig oftere å få spørsmålet om stammestart skyldes språklydundervisning og han urer med dette på om dette derfor er mer sannsynlig enn at stamming skyldes at barnet falt av sykkelen sin. Personlig opplever jeg det motsatte. Det går så inn i hvordan språklydundervisning er annerledes enn for eksempel leseopplæring. Dr. Yaruss svarer at det er vanskelig å sammenlikne de to, men antakelig er det slik at ingen gjentakende terping av noe barnet ikke mestrer er positivt.

 

Akkurat her tenker jeg imidlertid at en forskjell mellom de to kan være at språklydundervisning gjerne har mer fokus på munnen, særlig om det er snakk om artikulasjon. Dette kan potensielt være en innvending noen kunne kommet med. Men min erfaring er at det ikke nødvendigvis er slik at barn lokaliserer stamming til munnen. Ganske mange kan for eksempel identifisere halsen eller magen som "synderen".

 

Men det kan jo tenkes at barn som har en språklydproblematikk også har en underliggende sårbarhet i dette domenet, og at det ved en arvelig risiko kan trigges stamming. Sett i lys av at forskning generelt sett viser en høyere forekomst av språklydproblematikk hos barn som stammer, kan jo undervisning være en tenkelig trigger. Husk også at forskning viser til at særlig gutter som stammer har en ustabilt oralmotorisk kapasitet. Både ut fra den multifaktoriske modellen, kapasitet og krav modellen og Yaruss sin egen bøtte-analogi, kan jo dette gi mening.

 

Man kan også tenke at det kanskje ikke er så rart at det for mange kan være et sammenfall mellom språklydproblematikk og stamming. Typisk oppdages de i samme aldersspenn.

 

Men for å oppsummere: det er ikke nok forskning til å konkludere.

 

Usikre logopeder velger det de kan

Men problemstillingen er der, og selv om den ikke kan besvares entydig, må den allikevel håndteres.

 

Så hva gjør man om man har en klient som stammer, men som også har språklydproblematikk? Mange logopeder er faktisk usikre på stammefeltet generelt og kan ifølge Yaruss ty til å velge det de føler at de kan hjelpe med, språklydproblematikken. Andre kan igjen velge å ikke jobbe med språklydproblematikken på grunn av at barnet stammer eller har en familiehistorie med stamming.

 

Her trekker Yaruss frem at tiltakene bør ha en balanse, men påpeker også at det ikke er et rett svar. Om et barn er så utydelig at han eller hun blir bedt om å gjenta seg flere ganger, kan faktisk uttalevansken være et større kommunikasjonshinder enn stammingen. Allikevel skal man være varsom. Stamming kan bli verre, det kan ikke språklydproblematikk på samme måte. 

 

Ufarliggjøring av stamming første prioritet?

Mine tanker er at språklydundervisning alltid skal være noe barn synes er morsomt. Dette er relativt lett å få til for barnehagebarn, men ikke nødvendigvis for skolebarn. For barnehagebarn tenker jeg imidlertid at man bør sørge for at barnet er ufarliggjort for stamming. Selv om barnet ikke er bevisst, i alle fall slik at det merkes, ville jeg ufarliggjort stamming ved å i alle fall stamme selv og vise at jeg synes det er helt Ok, uten å kreve at barnet anerkjenner mine kommentarer. I slike tilfeller synes det ikke å være noe forskningsmessig dekning for å ikke jobbe med språklydproblematikk. Dersom barnet er bevisst stammingen ville jeg jobbet med å ufarliggjøre den. Om dette målet nås ville jeg ikke hatt noen betenkeligheter med å starte arbeid med språklydproblematikk. Det samme prinsippet synes jeg gjelder for skolebarn også. Selv om man skal balansere målene, tenker jeg at arbeidet ikke nødvendigvis skal starte på samme tid. Jeg ville jobbet med å styrke barnets tro på egen kommunikasjon og kommunikative selvtillit, for deretter å gå videre med uttaleproblematikken. Et tips kan for eksempel være å gjøre en kiddyCAT eller en CAT på forhånd, for å få et bilde av barnets holdninger til egne kommunikasjonsferdigheter. Ved en høy skåre bør man muligens avvente arbeid med artikulasjon og fonologi. 

 

Men er det lurt å bevisstgjøre barnet på stammingen?

I podcasten diskuteres det også hvorfor man er så redd for å bevisstgjøre barnet stammingen. De kommer frem til at dette muligens er en arv etter Wendell Johnsons diagnosogene teori om at stamming oppstår når miljøet reagerer negativt på normal ikke-flyt og kaller dette for stamming. Den diagnosogene teorien har ikke forskningsmessig støtte i dag. 

 

Personlig arbeider jeg etter holdningen at det er lettere å bevisstgjøre og skape en positiv holdning til stamming, enn det er å vente til barnet er negativt bevisst, for så å jobbe med holdningsendring. 

 

Hva med Down syndrom?

Selv om vi ikke vet nok om området, trenger man antakelig ikke være så bekymret for å blande stammebehandling og språklydundervisning. Men et interessant tema som ikke diskuteres i podcasten er stamming og Down syndrom. Dette er vel for meg det hyppigste eksempelet på kliniske situasjoner der man mistenker at språklyd- og oralmotorisk arbeid trigger stamming. Personlig tror jeg at ordet "trigger" er fornuftig i denne sammenhengen, i motsetning til "årsak". Barn med Down syndrom har prevalens av stamming opp mot 40% selv om tallene kan sprike. Uansett er forekomsten svært mye høyere enn i "normalbefolkningen". Yaruss sin bøtte-modell kan være nyttig for denne klientgruppen.

 

Så vi skal ikke jobbe med oralmotorikk og språklydproblematikk hos barn med Down syndrom?

I podcasten kommer de litt inn på logopedisk arbeid med barn som har et sammensatt vanskebilde. Det er for disse barna kanskje ikke helt nødvendig å skille mellom stammebehandling og annen logopedisk oppfølging. Målet må uansett være at barnet skal ha en funksjonell kommunikasjon. Informasjon om at barn med for eksempel Down syndrom har en høyere forekomst av stamming, bør kanskje være noe som formidles til foresatte og som blir diskutert. 

 

Man trenger ikke henge seg opp i hvilket logopedisk felt man jobber i. Målet er uansett det samme: styrke barnets kommunikasjonsferdigheter. Da må man også jobbe mer helhetlig. 

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

Utvalgt innlegg

Stammedagen 22 oktober 2017

Man kan lese mange råd om hvordan man skal forholde seg til personer som stammer. Man skal gi dem tid, ikke fullføre ord og...

Våre råd til deg som lærer - stammedagen 22 oktober.2017

March 11, 2017

1/1
Please reload

Siste innlegg

September 13, 2019

Please reload

Arkiv